Kapittel 1: Sykdommene
1.7 Blodprøver, avføringsprøver og andre undersøkelser
Blodprøver, avføringsprøver og ulike undersøkelser er nødvendig for å stille riktig diagnose. Når sykdommen er konstatert anvendes blodprøver, avføringsprøver og ulike under- søkelser sammen med symptomer til å vurdere alvorlighetsgraden av sykdommen og respons på behandlingen.
Blodprøver: Hemoglobin (inn- holdet av hemoglobin i de røde blod-legemene): Nedsatt ved blødning eller vedvarende sykdomsaktivitet.
Proteiner, f.eks. albumin (også kalt eggehvitestoffer): Lavt innhold av proteiner i blodet tyder på alvorlig- ere sykdom.
CRP (C-reaktivt protein): Forhøyet CRP tyder på at det er aktivitet i sykdommen, hvis andre grunner til forhøyelsen kan utelukkes, f.eks. for-kjølelse eller en annen infeksjon. CRP vil stige hvis man har betennelse eller inflammasjon i kroppen, uansett årsak.
Væske- og saltbalanse for å vurdere behov for væske- og salttilførsel.
Leverprøver: Disse kontrolleres fordi en del medisiner kan gi bivirkninger med leverpåvirkning og leversyk-dommen primær skleroserende kolangitt (PSC) er en komplikasjon i forbindelse med tarmsykdommen.
Avføringsprøver: En forverring av diaré kan skylles en tarminfeksjon med bakterier eller virus. Det er der- for viktig at avføringen undersøkes for tilstedeværelsen av sykdoms-fremkallende bakterier. I tillegg kan man måle mengden av kalprotektin i avføringen. Kalprotektin er et lite protein som finnes i hvite blodlegemer (granulocytter). Ved skade på slim-hinnen på grunn av inflammasjon vil de hvite blodlegemene vandre ut i tarmen og forhøyede verdier av kalprotektin kan måles i avføringen. Måling av kalprotektin i avføringen er en meget følsom test med henblikk på om det foreligger en aktiv beten-nelsestilstand i fordøyelseskanalen.
Kikkertundersøkelser (endoskopier): For å påvise sykdom i mage-tarmkanalen benyt-tes endoskopiske undersøkelser. Et endoskop er en bøyelig slange med en lyskilde. I tuppen er det plassert et kamera og bildene overføres til en skjerm. Endoskopet kan føres inn i kroppen via de naturlige åpningene som munnen og endetarmsåpningen. I forbindelse med undersøkelsen kan legen direkte inspisere slimhinnen, og samtidig ta vevsprøver (biopsier) fra de ulike tarmavsnitt for nærmere undersøkelse i mikroskopet.
Gastroskopi: Ved gastroskopi undersøkes spiserøret, magesekken og tolvfingertarmen. Dette er en rutineundersøkelse hos alle barn hvor det er mistanke om inflamma-torisk tarmsykdom. Undersøkelsen gjøres da i full narkose samtidig med koloskopi.
Koloskopi: Inflammatorisk tarm-sykdom diagnostiseres nesten alltid ved hjelp av koloskopi hvor slim- hinnen i tykktarmen og nederste del av tynntarmen inspiseres. Det kan samtidig tas biopsier for å understøtte diagnosen. Koloskopi har også en sentral plass i oppfølging av pasien-ter med inflammatorisk tarmsykdom.
Komplikasjoner som oppstår som følge av tarmbetennelsen kan også påvises og behandles i forbindelse med undersøkelsen. Koloskopi er imidlertid en invasiv undersøkelse med risiko for komplikasjoner og den skal derfor kun utføres når det er
en klar indikasjon. I tillegg medfører koloskopi ofte en del ubehag for pasientene. Det er derfor vanligvis mulig å få beroligende og/eller smertestillende medikamenter i forbindelse med undersøkelsen. Før undersøkelsen er det veldig viktig at tarmen blir godt tømt. Det finnes ulike tømningsregimer som må følges nøye for å få et godt resultat.
Sigmoideoskopi: Av og til er det ikke nødvendig å undersøke hele tykktarmen, kun de nederste 40 cm av tarmen (endetarmen + kolon sigmoideum). Da er det vanligvis ikke nødvendig med full tømming av tarmen, men et klyster kort tid før undersøkelsen kan være tilstrekkelig.
Enteroskopi: Enteroskopi dvs. inspeksjon av hele eller deler av tynntarmen som ikke nås ved koloskopi er også mulig, men undersøkelsen er ressurskrevende. Undersøkelsen gjøres ofte for å få tatt vevsprøver (biopsier) fra et sykelig område sett ved kapsel- undersøkelse eller behandling med blokking av et symptomgivende trangt parti (striktur).
Kapselenteroskopi: Bruk av kapselenteroskopi er blitt stadig mer utbredt. Dette er en undersøkelse av tynntarmen. Pasienten svelger en liten kapsel (måler ca. 1 x 3 cm) som inne-holder et kamera som fotograferer tarmens innside under passasjen. Kapselen tar flere bilder hvert sekund og sender disse trådløst til en mot- taker som bæres på kroppen. Etter avsluttet undersøkelse overføres bildene til en PC hvor de kan studeres nær-mere. Kapselundersøkelse må brukes med forsiktighet hos pasienter med tynntarms-Crohn fordi kapselen kan sette seg fast i trange partier. Bilde- diagnostisk undersøkelse bør derfor gjøres i forkant.
Røntgenundersøkelse: Et røntgenbilde av magen uten kontrast kan i noen tilfeller gi viktig informasjon. Forstoppelse som årsak til magesmerter kan påvises. Ved alvorlig kolitt kan et røntgenbilde gi opplysninger om veggtykkelse i tarmen som er et uttrykk for grad av betennelse eller det kan påvises ut-videlse av tarmen som er en fryktet, men sjelden komplikasjon (toksisk megakolon). Det kan da være fare for at det går hull på tarmen
(perforasjon).
Bildediagnostikk: Ulike bilde- diagnostiske undersøkelser blir i økende grad brukt i diagnostikk og oppfølging av pasienter med inflammatorisk tarmsykdom. De kan benyttes til å vurdere inflammatorisk aktivitet og behandlingsrespons samt bestemme utbredelse av sykdom-men. Videre kan de påvise eventuelle komplikasjoner som strikturer og fistel/abscess. I det følgende gis en kort omtale av de ulike metodene.
Ultralyd: Metoden kan anvendes både i den initiale diagnostikken ved mistenkt inflammatorisk tarmsykdom og i oppfølgingen av pasientene. Ultralyd har sine begrensninger, men også klare fortrinn. Det kan være vanskelig å undersøke hele mage-tarmkanalen, og det er ingen standardiserte bildeprosedyrer.
I tillegg synes ultralyd å være mer operatøravhengig sammenlignet med andre bildediagnostiske undersøkel-ser, dvs. påvirket av erfaringen til den som utfører undersøkelsen. Fordelene er blant annet at undersøkelsen er lett tilgjengelig og vanligvis utføres av legen som har et behandlings-ansvar. Tiltak i forhold til funn kan derfor iverksettes raskt. Metoden kan bedres ved bruk av kontrastmidler.
Computertomografi (CT): CT-undersøkelse har sitt viktigste anvendelsesområde til å bestemme sykdomsaktivitet i en ”øyeblikkelig hjelp”–situasjon, spesielt hvis det er mistanke om komplikasjoner og ultra- lyd ikke viser sikkert at noe er galt.
CT-undersøkelse kan også benyttes til å kartlegge sykdomsutbredelse i tarmen, men stråleeksponering som følge av gjentatte CT-undersøkelser kan medføre en økt risiko for kreft, og andre bildediagnostiske metoder (ultralyd og MR) bør derfor benyttes til pasienter med inflammatorisk tarmsykdom fordi det ofte dreier seg om unge mennesker.
Magnetisk resonansunder- søkelse (MR): MR er i dag den viktigste bildediagnostiske under-søkelsen hos pasienter med Crohns sykdom, men tilgjengeligheten har vært et problem. Undersøkelsen krever forbehandling med tømming av tarmen og det benyttes kontrast-midler som enten drikkes eller injiseres i en blodåre. MR er viktig i den initiale diagnostikken av Crohns sykdom for å kartlegge eventuell utbredelse i tynntarmen. Videre be-nyttes MR til å bestemme sykdoms- aktivitet, påvise komplikasjoner og vurdere effekten av en behandling.