Virkning:

Hemming av TNF-alfa
TNF-alfa er et proinflammatorisk cytokin med en sentral rolle i den inflammatoriske prosessen som finner sted ved IBD, og en hemming av aktiviteten til dette cytokinet har vist seg å være virksomt i behandlingen av både ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

Av TNF-alfa-hemmere har vi infliksimab (Remicade, Remsima, Inflectra, Zessly, Flixabi) som administreres som en intravenøs infusjon og adalimumab (Humira, Hyrimoz, Imraldi) og golimumab (Simponi) som gis subkutant.
I dag er biotilsvarende adalimumab førstevalget ved oppstart med biologisk behandling hos pasienter med IBD på grunn av prisen.

Immunogenisitet med dannelse av antistoffer mot lege- midlet er et stort problem ved behandling med TNF-alfa- hemmere fordi det som regel fører til tap av effekt og bivirkninger. Dette kan imidlertid forhindres eller utsettes ved samtidig bruk av et immunhemmende medikament.
I dagens behandling av IBD blir Imurel først og fremst brukt i kombinasjon med en TNF-alfa-hemmer og da i hovedsak infliksimab. For å redusere risikoen for bivirkninger er det foreslått en lavere dosering av Imurel (1-1,5 mg/kg) enn hva som er standard dosering fordi det synes å være tilstrekkelig til å forebygge immunogenisitet. Det er ikke dokumentasjon for at en kombinasjonsbehandling med TNF-alfa-hemmere og Imurel bør fortsette utover et år. Metotreksat kan også forhindre eller utsette dannelsen av antistoffer mot TNF-alfa-hemmere hos pasienter som får slik behandling.

Hemming av interleukin 12/23
Ustekinumab (Stelara) et monoklonalt antistoff mot p40-underenheten av interleukin-12 og interleukin-23, er godkjent for bruk ved behandling av psoriasis og psoriasis- artritt. Effekt av ustekinumab er vist på ulcerøs kolitt og Crohns sykdom gitt som vektbasert intravenøs infusjon etterfulgt av subkutane injeksjoner. I følge nåværende regler fra myndighetene bør ustekinumab brukes dersom det blir nødvendig å skifte klasse fra TNF-alfa-hemmere. Ustekinumab har vist seg å være svært lite immunogent og kombinasjonsbehandling med en immunhemmer er derfor unødvendig i forhold til immunogenisitet med anti- stoffdannelse mot legemidlet. Risankizumab og mirikizu- mab er nye legemidler som bare hemmer interleukin-23. I kliniske studier har de vist god effekt på IBD og med lite bivirkninger. De vil forhåpentligvis bli tilgjengelig for bruk i klinisk praksis i nær framtid.

Blokkering av celleadhesjon
Vedolizumab (Entyvio) er et biologisk legemiddel som kan være et behandlingsalternativ hos pasienter med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom som har utilstrekkelig effekt, tap av effekt eller vist intoleranse overfor TNF- alfa-hemmere eller ustekinumab. Dette legemidlet er en integrinreseptorantagonist, et humanisert monoklonalt antistoff som binder seg til integrin α4β7 som finnes på overflaten av aktiverte tarmsøkende leukocytter. Som følge blokkeres bindingen mellom integrin α4β7 og mukosal celleadhesjonsmolekyl-1 (MAdCAM-1) og man får en tarm-selektiv blokkering av leukocytter og dermed en tarm-selektiv antiinflammatorisk effekt. På grunn av virkningsmekanismen kan det ta noe tid før man ser effekt av behandling med vedolizumab. Behandlingen kan startes med 2-3 påfølgende intravenøse infusjoner før man går over til subkutane injeksjoner annenhver uke. Vedolizumab er også svært lite immunogent og benyttes hovedsakelig som monoterapi.

Terapeutisk medikamentovervåking (TDM), det vil si måling av medikamentnivåer og antistoffer mot legemidlet i blodet, har vist seg å være nyttig for å forbedre effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet av biologiske legemidler. Imidlertid er det foreløpig ikke helt bestemt hva som er den best mulige eller “riktige” konsentrasjonen for de ulike legemidlene. Dette varierer også trolig hos under-grupper av IBD-pasienter. Eksempelvis ser det ut til å være nødvendig med veldig høye konsentrasjoner av infliksimab i blodet for å oppnå fullgod effekt på fistler ved Crohns sykdom.